Det offentlige forsvaret av phd-kandidatens avhandling, disputasen, er en alvorlig sak. Hvordan kan du forberede deg best mulig?
Publisert 2. desember 2019
Fra utsiden kan disputasen ses som et nødvendig, tørt ritual; en overgangsrite der universitet rutinemessig markerer at kandidaten tar skrittet fra forskerspire til fullverdig akademiker.
For kandidaten derimot, oppleves seansen som svært krevende, og langt mer enn bare et ritual. Flere års innsats, med utallige forsakelser og oppofrelser, er sluttført ved innlevering av avhandlingen. I løpet av noen timer skal det så avgjøres om man kan vandre videre i akademia med glede i hjertet, selvtillit i brystet og med forskeræren skinnende utenpå, eller om man skal forsvinne med avdempede følelser og nedslåtte øyne.
Erfaringsoverføring mellom generasjoner
Professor emeritus Knud Knudsen ved UiS har vært til stede på mange disputaser. Han har gjennom årene veiledet et betydelig antall kandidater og selv stått i opponentrollen en rekke ganger, både nasjonalt og internasjonalt. Knudsen ivrer for erfaringsoverføring mellom akademiske generasjoner, og understreker at katastrofale disputaser skjer svært, svært sjelden.
– Det norske phd-systemet er slik at om man kommer så langt som til disputasen, så skal det mye til for at den skal gå helt galt. Men man kan disputere med stor ære eller med litt mindre ære. De fleste ønsker det første. For dem som lykkes er disputaserfaringen en kilde til verdifulle minner man med glede pusser på resten av livet. En vellykket seanse kan også gi ekstra trykk til karrierestarten, ifølge Knudsen.
Disputas kommer brått på
Gjennom de travle phd-årene blir det lite tid til å forberede seg. Disputasen oppleves lenge å ligge betryggende langt der framme. Og når godkjenning endelig kommer, så skal mye annet ordnes opp i. Selv med 90 prosent-seminar og andre støttende tiltak i forkant, kommer disputasdato merkelig brått på.
– Utfordringen ligger i at kandidatrollen bare skjer én eneste gang i livet, selv om noen få ekstra lyse hoder får med seg to, eventuelt tre. Men for den typiske kandidat utgjør muntlig forsvar i full åpenhet under opponentenes skarpe blikk, kritiske timer som aldri kommer tilbake. Inni disse timene finnes minutter med stor usikkerhet, der kravet til kunnskaper, snarrådighet og improvisasjon er betydelig, sier Knudsen.
Kort sagt: Det trengs forberedelser og øvelser. Her er 14 råd for en vellykket disputas:
- Sett deg inn universitetets reglement og formaliteter for seansen. Framstå optimistisk og blid når prosesjonen marsjerer inn i lokalet.
- Gå på forhånd igjennom alle praktiske sider ved opplegget; lokalet, Power Point-presentasjon, størrelse på skriften, lys og lyd. Ingenting er så forstyrrende for kandidaten som når det tekniske krøller seg. Stol ikke på at andre har ordnet dette.
- Vær forberedt akademisk og profesjonelt. Lær deg rollene i spillet: Du har rollen som ydmyk, intelligent, kjekk forsker med passe ambisjoner og selvtillit. Opponenten skal opptre opplysende og være konstruktiv. Men opponentrollen innebærer også spørsmål, skepsis og kritikk. Slikt kan virke uventet for kandidaten, skremmende på familien og fornærmende for veileder. Derfor: Glem ikke at opponenten bare gjør jobben sin. Vær takknemlig; du vil aldri siden i ditt akademiske liv få lest noen av dine arbeider så nøye.
- Tren på forsvarer-rollen foran kolleger, venner og familie. De fleste kandidater har gjennom phd-årene fått mye trening i å skrive, men lite i å snakke strukturert, tydelig og å ta spørsmål på sparket foran en større forsamling.
- Google opponentene, sett deg godt inn i deres bakgrunn, interesser og viktigste publikasjoner.
- Drøft på forhånd gjennom de 10 mest sannsynlige spørsmål med dine veiledere. Erfaringsmessig får du god bruk for i alle fall 6-7 av disse.
- La tilhørerne se at du har gledet deg og at du har det fint under disputasen.
- Du kan også la opponentene få skinne, i alle fall litt. Det er din dag, men opponenten legger ned enormt med arbeid og fortjener oppmerksomhet og respekt.
- Ikke spill tøff eller bli sint. Aldri si «Dette er det dummeste spørsmål jeg har hørt.»
- Innrøm at enkelte (få) problemer i avhandlingen ennå står uforløste, og fortell hvordan du vil jobbe videre med å løse disse.
- Svar rolig og trygt i en positiv tone, likevel rimelig insisterende når du er sikker i din sak.
- Vær bevisst hvilke spørsmål som er verd å forsvare seriøst, og hvilke som man kan la gå lettere over.
- Ikke unnskylde deg for mye. Vær stolt over det du har gjort, og forklar hvorfor grep som ble tatt i avhandlingen, har fornuftige grunner.
- Vær deg selv, det vil si: Vis fram de beste sidene av deg selv. Og husk: Tilhørerne er på din side, og alle involverte (også opponentene) ønsker at dette skal gå bra.
Tekst: Benedicte Pentz