Georadarundersøkelser i Rogaland

Skrevet av: Arkeolog Kristoffer Hillesland ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger

Georadar har blitt et stadig mer brukt verktøy i arkeologiske undersøkelser de siste årene, og har vist seg å være et nyttig, inngrepsfritt supplement til tradisjonelle arkeologiske registreringsmetoder. Georadar ble tatt i bruk i Norge tidlig på 2000-tallet. Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger kjøpte georadar i 2018, og siden den gang har vi aktivt brukt denne metoden til arkeologiske undersøkelser i Rogaland.

Georadar er en metode som brukes til å undersøke jordsmonnet ved å sende radarsignaler ned i bakken og måle hvordan signalene reflekteres eller absorberes. Kort fortalt fungerer det som et ekkolodd på land. En antenne føres over et område og sender og mottar radarsignaler. Disse signalene trenger igjennom bakken til energien i signalet er oppbrukt. Ved å måle tiden det tar for signalene å sendes ut og returneres til antennen kan man danne et digitalt vertikalt snitt gjennom jordsmonnet. På denne måten kan man beregne dybden til ulike jordlag, og ved å sammenstille radarprofilene kan man lage horisontale dybdeskiver der geofysiske egenskaper sees i plan og profil.

Radarsignalene reflekteres eller absorberes når de treffer forskjellige jordmasser, lag, strukturer og objekter i jordsmonnet, avhengig av områdets geologi. Georadaren vil kun vise strukturer eller objekter under bakkeoverflaten hvis det er en kontrast mellom de geofysiske egenskapene i bakken. Arkeologiske strukturer kan være synlige ved å ha en avvikende geofysisk verdi i forhold til omgivelsene (en anomali). Hva anomaliene er spor etter må tolkes ut fra form, størrelse, beliggenhet og geofysiske egenskaper. De kan eksempelvis være nedpløyde gravhauger, kokegroper eller stolpehull, men de kan også vise naturlige variasjoner i undergrunnen.

Fordelen med å bruke georadar i arkeologien er at vi kan undersøke veldig store områder og flere områder samtidig, helt uten å gjøre fysiske inngrep i bakken. Den største ulempen er at innhentede data kan være vanskelige å tolke. Det kan være vanskelig å skille mellom naturlige og menneskeskapte strukturer. Radarbildene viser heller ikke alt vi er interessert i, og når ingenting vises i georadardataene betyr ikke det nødvendigvis at det ikke finnes arkeologiske spor på undersøkelsesområdet. Det kan skyldes forhold i undergrunnen, vær og naturforhold.

Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger har de siste årene testet georadar i Rogaland på ulike typer undergrunn, terreng og arkeologiske lokaliteter, til ulike tider av året og under forskjellige værforhold. Dette har gitt svært gode resultater. Vi har bygget opp et bra referansemateriale for fylket og vi har vist at georadar er egnet for bruk innen forvaltningsarkeologien i Rogaland.

Kirkestedprosjektet

Som et ledd i den strategiske satsingen på georadar ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger, opprettet vi i 2022 et prosjekt med navn «Kirkestedprosjektet». Dette prosjektet har som mål å kartlegge eksisterende og nedlagte kirkesteder fra middelalderen i Rogaland ved hjelp av georadar.

Utgangspunktet for prosjektet er en georadarundersøkelse som ble utført av Arkeologisk museum ved Hylestad stavkirke i Setesdal, Agder. Undersøkelsen ga utmerkede resultater i form av at det ble funnet spor etter kirkebygg, og kirkegård med et stort antall graver. De gode resultatene medførte at det ble igangsatt lignende undersøkelser av kirkesteder i Rogaland.

Et kirkested fra middelalderen er som det ligger i begrepet et sted hvor det fortsatt er, eller tidligere har vært en kirke eller kirkegård med opprinnelse i middelalderen. Disse kirkestedene er vanligvis små, omkring 30x30 m i areal. I løpet av middelalderen ble det reist nærmere 2000 kirker i Norge. 647 av kirkestedene er fortsatt i bruk. De resterende kirkestedene ble nedlagt i løpet av middelalderen og etter-reformatorisk tid, men vi har kjennskap til 614 av dem. Det dreier seg om kirker som etter nedleggelsen har forfalt, eller der bygg og bygningsmaterialer har blitt tatt i bruk til andre formål. Noen av disse er kjent ut fra kirkegårdsmurer, ruiner eller andre elementer på overflaten, men mange av dem er helt borte for det blotte øye. Disse kan være lokalisert ut fra lokal kunnskap og tradisjon. Selv om kirkestedenes beliggenhet er kjent, er kunnskapen om det enkelte kirkestedet og dets bruksfase ofte svært begrenset.

Vi har også et betydelig antall kirkesteder som kun er kjent gjennom muntlig tradisjon og historiske kilder, med ukjent geografisk plassering. Med andre ord er en stor andel av de nær 2000 kirkestedslokalitetene ikke identifisert eller avgrenset. Det er flere grunner til å prøve å lokalisere denne typen lokaliteter. For det første står de i fare for å bli skadet, ødelagt eller fjernet som følge av nyere tids inngrep. Felles for mange av kirkestedene er at både bygninger, graver og murer kan ligge svært grunt, slik at lokalitetene ofte er sårbare for naturlig erosjon, jordbruk og moderne inngrep. I tillegg er det etiske aspekter knyttet til et kirkested som gjør at disse er viktig å skjerme.

For å ta vare på og sikre kunnskap om de nedlagte kirkestedene er det en forutsetning å identifisere og avgrense dem. Arkeologisk museum, UiS har i løpet av 2022 kartlagt tre kirkesteder i Rogaland: Tjora gamle kirkegård, Kvitsøy kirkeruin og Hundvåg gamle kirkested/Mariakirken på Hundvåg, og prosjektet fortsetter i 2023.

Hundvåg gamle kirkested

Hundvåg gamle kirkested, Mariakirken, eller «det gamle kirkestedet» på Hundvåg som det også er omtalt som, er et kirkested fra middelalderen på øya Hundvåg i Stavanger kommune. Mariakirken er tidligere lokalisert til Austbøgeilen. De eldste omtalene av en kirke her er i et brev fra 1300 hvor presten Aslak dømmes til å betale bot for å ha sammen med andre ekskommunisert Håkon V. Prest Aslak var bror til Biskop Arne i Stavanger. Kirken skal ha stått rett ned og sørøst for gårdstunet. Her skal det ifølge Lexow ha vært registrert et utjevnet fundament til en romansk steinkirke fra midten av 1100-tallet.

Nøyaktig når kirken ble bygget vet vi ikke, og vi har svært lite informasjon om hvem som bygget den eller hvem som brukte den. Det vi vet er at det ikke nevnes noen kirke på Hundvåg i Stavanger bispedømmes jordebok fra 1620, så vi kan anta at kirkestedet var nedlagt lenge før dette. Det antas at kirken lå øde allerede på 1400-tallet, eller at det da var gått over til å bli et gårdskapell. I denne tidsperioden lå Hundvåg til bykirken (Vår Frues sogn), og det vil derfor ikke ha vært behov for en kirke på Hundvåg. Sannsynligvis er det reorganiseringer av kirkesogn i denne perioden som førte til at Mariakirken ble nedlagt. Ruinene fra kirken har ligget synlig opp i dagen frem til slutten av 1800-tallet, da det ble hentet stein fra ruinen til bruk ved restaureringen av Stavanger domkirke. Etter dette ble fundamentene jevnet ut.

Området Mariakirken skal ha stått på er i dag en park som forvaltes av Stavanger kommune. Parken er omgitt av tett bebyggelse og annen moderne infrastruktur. En minnetavle, fastmontert på en stor stein, antyder hvor kirken skal ha ligget. Det rår noe tvil om den faktiske plasseringen til kirken, da det i dag ikke er noen synlige elementer av denne på overflaten. Vi har også lite informasjon om kirkens arkitektur, størrelse, og hvorvidt det har vært en kirkegård her eller ei. Det finnes noen steingjerder i utkanten av kirkens antatte plassering. Disse inneholder trolig steiner fra kirken, men kan ikke i seg selv knyttes til kirkestedet da dette var i bruk. Vi kan dermed se at Hundvåg kirkested i sin helhet faller inn under kategorien, «kjent gjennom tradisjon, men med ukjent geografisk plassering». Dette var også en av grunnene til at Arkeologisk museum, UiS valgte nettopp dette kirkestedet for en georadarundersøkelse.

Resultater fra undersøkelsen

Undersøkelsen med georadar tok til i oktober 2022. Hele parken hvor det antatte kirkestedet var plassert ble undersøkt, i tillegg til omkringliggende grøntarealer på Autsbø. Undersøkelsen ga veldig gode resultater, og vi kan bekrefte at Mariakirken ligger der hvor den var antatt å ligge, like under minnetavlen som i dag står plassert her. I den ferdigprosesserte georadardataen ble det oppdaget en stor, rektangulær anomali, tolket til å være rester etter murene i grunnplanet til Mariakirken. Kirken er svært godt synlig i dataen, og ligger i dag mellom 40-100 cm under overflaten. Vi kan studere kirkebygget i plan gjennom fremstilte dybdeskiver (figur 4). Her sees kirkens fundamenter som svarte anomalier. Dette betyr at radarsignalet reflekteres, i dette tilfellet av grunnmurer i stein. Rommet imellom fundamentene sees som hvite anomalier, som vil si at radarsignalet absorberes. Dette skyldes trolig jordarbeidet tilknyttet byggingen av kirken, som har gitt disse områdene en annen geofysisk kontrast enn den omkringliggende naturlige undergrunnen.

Vi har også muligheten til å studere kirken i vertikale profiler, hvor kirkens fundamenter og grunnplan sees som svarte, sammenhengende linjere strukturer (figur 5).

Hundvåg gamle kirke er nå nøyaktig kartfestet ved bruk av georadar. Den har en øst-vest orientering, som er den vanlige orienteringen av kirkebygg. Kirken har vært ca. 22 m lang og 8 m bred. Grunnmurene av stein er ca. en meter tykk. Vi kan tydelig se romdelingen i kirken, med våpenhus, skip og kor. De indre målene på koret er ca. 5 x 4 m, skipet er ca. 10 x 6 m og våpenhuset ca. 4,5 x 5 m. Like sør for kirkebygget ble det oppdaget en lang, linjert reflekterende anomali på ca. 20 cm dybde, tolket som rester av en steinmur tilhørende kirkestedet. Sannsynligvis har denne muren utgjort den sørlige avgrensingen til kirkestedet, da terrenget skrår kraftig nedover sør for denne anomalien.

Oppsummert har undersøkelsen med georadar bekreftet Hundvåg gamle kirkes beliggenhet, samt vist at det fortsatt finnes bevarte rester etter denne under markflaten. Fundamentene og romdelingen til kirken sees med god kontrast til omgivelsene. Resultatene må ansees som sjeldent gode. Dette skyldes at kirkefundamentene består av stein, som vanligvis er godt synlig i georadardata. I tillegg virker de gjenværende ruinene til å være godt bevart under dagens overflate, til tross for de inngrep som har blitt gjort her i nyere tid.

Nok en gang viser undersøkelser med bruk av georadar at metoden har potensiale for ikke destruktiv bekreftelse og lokalisering av kulturminner. Vi ser frem til den videre utviklingen av kirkestedsprosjektet med ytterligere undersøkelser av de middelalderske kirkestedene i Rogaland.