Innføring av minikvalifikasjoner i høyere utdanning

Studien

Dette forskningsnotatet er basert på kunnskapsoversikten «Implementation of micro-credentials in higher education: A systematic litterature review», skrevet av Ahsan, K., Akbar, S., Kam, B., og Abdulrahman, M.D-A. ved RMIT Universitetet i Australia. Artikkelen ble publisert i tidsskriftet Education and Information Technologies (2023).

Bakgrunn

Minikvalifikasjoner er en ny og stadig mer populær måte å tildele kvalifikasjoner på i høyere utdanning. De blir definert av The Association to Advance Collegiate Schools of Business i artikkelen som: sertifiseringer med vurdering innen spesifikk kompetanse. De kan derfor stå for seg selv og utvikle seg til en større, formell grad eller utfylle en. Minikvalifikasjonene blir et formelt bevis på et fullført læringsforløp innen ulike emner og kvalifikasjoner. Fordi de baserer seg på en digital infrastruktur, er kortere i lengden og mer fleksible enn bachelor- og mastergradene, blir de sett på som en innovativ metode innen læring. Minikvalifikasjoner bærer derfor med seg mye potensial, hvor større grad av fleksibilitet kan gi mulighet for et mer tilpasset læringsforløp.

Minikvalifikasjoner har også som mål å øke relevansen mellom kunnskap og de ferdighetene som er ettertraktet på arbeidsmarkedet. Innholdet i minikvalifikasjonene må derfor oppdateres ofte for å opprettholde relevansen til arbeidsmarkedet. Samtidig står minikvalifikasjoner også overfor flere utfordringer. Hovedsakelig kan organisatoriske og administrative problemer hindre at de kan bli tatt i bruk. Det er derfor behov for mer forskning innen tematikken, samtidig er det også behov for å utprøve minikvalifikasjonene. Dagens arbeidsmarked skifter raskt og det er derfor et behov for å oppgradere arbeidstakeres og studenters kunnskaper. Man forventer derfor at interessen for og verdien av minikvalifikasjonene kommer til å øke.

Formål

Artikkelen tar for seg hvilken rolle og potensial innføringen av minikvalifikasjoner innebærer og ønsker dermed å synligjøre minikvalifikasjoner for arbeidsgivere, høyere utdanningsinstitusjoner og studenter. Artikkelen ønsker også å gjøre leseren mer bevisst på hva slags fokus forskningspublikasjonene innehar når tematikken gjelder minikvalifikasjoner i høyere utdanning. Et slikt rammeverk kan gjøre leseren klar over hvor det er mest mangel og behov for forskning innen temaet. Dette for å bli mer klar over fordeler og utfordringer av innføringen av minikvalifikasjoner i høyere utdanning.

Inkluderte studier

Basert på metoden til kunnskapsoversikten har forskerne valgt å inkludere alle studier som:

1. var tilgjengelige i Scopus og Google Schoolar-databasene frem til desember året 2021
2. var i form av fagfellevurderte artikler som var tilgjengelig som fulltekst.
3. var engelskspråklige artikler
4. var artikler som fokuserte spesifikt på mikrokvalifikasjoner og digitale mikrokvalifikasjoner i høyere utdanning

Utvalget av artiklene ble dermed gjort ved å avgrense søket til de som inkluderte spesifikke nøkkelord i abstrakt eller tittelen. Artiklene ble også lest gjennom og forskere har dermed ekskludert artikler som var i gråsonen av temaet. Artiklene som ble igjen, var derfor veldig tematisk spesifisert. Det ble dermed inkludert 53 artikler fra Scopus og 56 artikler fra Google Scholar.

Resultat

For å kunne iverksette minikvalifikasjoner i høyere utdanning er en nødt ifølge artikkelen til å forstå to forhold: operasjonalisering og teknologi, og minikvalifikasjonenes økosystem. Disse kan være med å hjelpe å belyse fordeler og utfordringer med iverksetting av minikvalifikasjonene.

Operasjonalisering og teknologi tar for seg tematikken rundt teknologiske utfordringer som kan oppstå ved å operasjonalisere minikvalifikasjoner digitalt. En blir nødt til å legge vekt på utvikling av et pålitelig og praktisk digitalt verktøy med sikre digitale sertifiseringer. Samtidig skal de digitale plattformene være enkelt å navigere i og tilpasset studentene. Minikvalifikasjoner skal fremme og være godt tilpasset selvstendig læring. Artikkelen belyser at det finnes ikke mye forskning om dette og at det bør derfor undersøkes nærmere. Det ligger mye potensial i å utforske hvordan en kan engasjere studenter og motivere dem til å fullføre minikvalifikasjoner. Opprettelsen av en digital plattform kommer også til å kreve oppgradering av kunnskap til de ansatte i høyere utdanningsinstitusjoner. Minikvalifikasjoner skal passe inn som et komplementerende tilbud for master- og bachelorgrader. Grunnet dette, vil høyere utdanningsinstitusjoner trenge å holde seg godt oppdatert på forandringer i arbeidsmarkedet. Minikvalifikasjonene blir også nødt til å følge lovverket, pensum og vurderingsmetodene i høyere utdanning.

Minikvalifikasjonenes økosystem tar for seg selve organiseringen av utdanningen, for eksempel: rekruttering av studenter, samarbeid med myndigheter og arbeidslivet. Arbeidsmarkedet er en viktig faktor for utviklingen og oppdatering av minikvalifikasjoner i høyere utdanning. Dette fordi man ønsker at minikvalifikasjonene skal tilfredsstille kravene i arbeidslivet. Arbeidslivet kan derfor være med og i større grad styre hva slags kvalifikasjoner studentene kan få. Disse kan bli sett på som en del av ansettelsesprosessen, hvor enkelte selskaper kan ha behov for spesifikke kurs eller kvalifikasjoner. Det kreves derfor tett samarbeid mellom arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene i utviklingen av minikvalifikasjonene. Samtidig, da tilbudet om minikvalifikasjonene er ennå ikke godt kjent blant arbeidsgivere og høyere utdanningsinstitusjoner, er det behov for å gjøre tilbudet mer synlig. Forskningen viser at det er et stort potensial i minikvalifikasjonene, da høyere utdanning har mulighet til å bli mer personalisert og fleksibelt, og studentene kan bestemme mer selv over eget forløp. Tilbudet kan derfor fremme studentenes engasjement ved å gi dem et system hvor de kjenner på mer selvstendig fremgang og mestring.

Minikvalifikasjoner innehar mye potensial, hvor større grad av fleksibilitet kan gi mulighet for et mer tilpasset læringsforløp.

Implikasjoner

Den eksisterende forskningen tar som oftest for seg temaene tilknyttet minikvalifikasjoner som: ansettbarhet, studentlæring og teknologi, oppsett og implementering av minikvalifikasjoner, etablering av pensum og hull i arbeidsmarkedet. Minikvalifikasjoner er fortsatt et ganske ukjent tilbud. Derfor er det viktig å jobbe med å synligjøre og videreutvikle tilbudet. Ikke alle er ennå overbevist om at minikvalifikasjoner er en god ide, da de kan virke mindre prestisjefylte enn tradisjonelle grader.

Samtidig bør ikke minikvalifikasjoner bli sett på som noe erstatter formelle grader, men heller noe som utfyller dem. Selv om det er fortsatt mye usikkerhet rundt innføring og effektiviteten av minikvalifikasjonene, er det også et stort behov for å prøve ut konseptet. Minikvalifikasjonene kan være med på å fylle hull i arbeidsmarkedet hvor det kan være behov for spesifikke kvalifikasjoner eller kurs. Generelt sett er det stort interesse for å ta utdanning grunnet et ønske om å være attraktiv på arbeidsmarkedet. Minikvalifikasjoner kan derfor styrke denne muligheten og videreutvikle høyere utdanning i denne retningen.

Fordi de baserer seg på en digital infrastruktur, er kortere i lengden og mer fleksible enn bachelor- og mastergradene, blir minikvalifikasjoner sett på som en innovativ metode innen læring.

Samtidig er ikke høyere utdanningsinstitusjoner ennå administrativt klare til å innføre minikvalifikasjoner. Innføringen av minikvalifikasjoner krever tilgjengelighet av ressurser og en organisatorisk strategi for iverksetting. Det krever også et godt utviklet digitalt system, ettersom læreren ikke kommer til å være like tilgjengelig. Det blir derfor viktig å legge vekt på teknologisk administrativ utvikling i høyere utdanningsinstitusjoner for å innføre og ha mest nytte av den nye innovative læringsmåten.