Både forfatteren Cathrine Knudsen og kunstneren Kari Telstad Sundet er opptatt av denne tematikken. Førsteamanuensis Ingvil Hellstrand (UiS) ledet en samtale med dem foran publikum, som var på plass i lokalene til kunstutstillingen CARING FUTURES.
Arrangementet startet med at Hellstrand leste opp en liten del av boken «Kjærlighetsfragmentet» på scenen foran de fremmøtte. Den er skrevet av Knudsen, og utspiller seg en gang i nær fremtid, i en verden hvor en blir tildelt sin alder etter omfattende helsesjekker. Modernitetskritikk står sentralt i flere av utgivelsene hennes, og hun har klare meninger om hvilke utfordringer vi står overfor i denne sammenhengen i 2022.
– Vi ønsker å maksimere våre egne liv, som igjen gjør at det blir vanskelig å ta innover oss at vi selv kommer til å bli pleietrengende. Vi ønsker å få noe som vi kanskje ikke er villige til å gi avkall på så mye av vår egen tid på tidligere i livet. Det er et slags paradoks, sier Knudsen.
Utfordringer i forbindelse med kunstig intelligens
Kari Telstad Sundet forklarte deretter hvordan hennes verk «Memory Space Traveller» - som er en del av kunstutstillingen CARING FUTURES - skildrer møtet mellom teknologi og omsorg. Det er et musikk- og videoverk med en fortellerstemme som blander veldig menneskelige elementer og veldig maskinelle elementer. Sammenblandingen gjør at du ikke helt vet hvor det menneskelige stopper og det maskinelle begynner.
Deretter koblet kunstneren betydningen av dette opp mot den pågående debatten om kunstig intelligens, som handler om å utvikle datasystemer som kan lære av egne erfaringer og løse komplekse problemer i ulike situasjoner og miljøer.
– Ny teknologi bør iverksettes i omsorgstjenester med ekstrem forsiktighet. Algoritmene som styrer sosiale medier ble innført med håp om at folk skal bruke mer tid på for eksempel Facebook. De skal oppholde seg der og de skal komme tilbake. En innser ikke før senere at det algoritmene er gode på er å frembringe momenter som skaper frykt, ettersom det holder oss på plattformen. Det er ikke nødvendigvis intensjonen til den som lagde algoritmen, men det er konsekvensen, sier Sundet.
Samspillet mellom de tre yrkesutøvelsene
Overføringsverdien mellom kunst, litteratur og forskning står også sentralt i forbindelse med dette arrangementet, som var en del av Kapittel-festivalen i Stavanger. Forfatter Cathrine Knudsen trekker frem verket til kunstneren i denne sammenhengen, og mener det gjør oss oppmerksomme på hvordan en så lett blir manipulert inn i visse tilstander. Hun poengterer samtidig at en også innen litteratur skal bli henført og godta intuisjon. Kunstneren Sundet mener overføringsverdien mellom kunst og litteratur er stor. Litteraturen kan anvende språk mer direkte, mens kunsten gjerne sier noe om det som en ikke har språk for, eller legge til noe en ikke har språk for.
– Det finnes en del elementer som vi ikke kan oppfatte gjennom språk, som vi kanskje kun kan oppfatte gjennom lyd eller bilde. Det finnes ikke ord for det. Så en kan snakke om det samme temaet både med og uten ord, sier Sundet.
Aktivt publikum
Mot slutten av arrangementet fikk publikum anledning til å stille spørsmål. En eldre dame spurte om hvordan stemmene til roboter er. Sundet poengterte at det er mye som ikke kan gjøres med maskinstemme, ettersom den ikke fanger opp menneskelig melodi. Hun fulgte dette opp med at roboter ikke har følelser, men følger et bestemt program. Det sa Hellstrand seg enig i, men pirket også litt i forestillingen om en klar avgrensning mellom roboter og mennesker.
– Trenger vi egentlig bare oss selv? Teknologien er noe som også kan bidra til å utvide eller utvikle mennesket, sier hun.
En annen deltaker fremhevet at det er vanskelig for oss mennesker å forstå om en maskin har nyanser og følelser, og spurte hvordan vi kan forholde oss til disse enhetene. Her kom forfatteren Knudsen med tilsvar.
– Det å lage så fullstendig automatiserte maskiner vil ikke være nødvendig og økonomisk mulig. Vi trenger bare roboter på et minimum-nivå for å dekke de fremtidige behovene våre. Jeg ser ikke for meg at det blir allment tilgjengelig, sier hun.
Skjæringspunktet mellom ensomhet og ny teknologi
Etter en varm applaus ble publikum oppfordret til å se på kunstverkene i utstillingen. En av dem som ble igjen var Erlend Kvamsøe Gurvin. Han jobber også som frivillig under Kapittel-festivalen.
– Jeg synes dette er kjempespennende. De malte en form for dystopi rundt det med at omsorgsteknologi er litt farlig og litt skummelt, ettersom en kan trekke ut ressurser og personer. Samtidig går vi mot en eldrebølge. Vil du at folk skal sitte ensomme, eller vil du at folk skal sitte ensomme med en robot som gir deg noen grunnleggende følelser?
Han påpeker at det er veldig bra at vi har arenaer som dette, slik at de som møtte frem kan tenke på problemstillingene i ettertid og deretter diskutere det i sine vennekretser.
– Da er vi i gang med å skape endringer, avslutter Gurvin.
Tekst og foto: Eigil Kloster Osmundsen