Valbergtårnet i Stavanger sto ferdig i 1853. Tårnet ble bygget i stein og fungerte som brannvakttårn for byens vektere. Det ble utstyrt med et forseggjort spir med forgylte kuler og vindfløy. I 2018 ble hele spiret tatt ned for restaurering.
Tekst: Geir Magnussen. Første gang publisert 30.07.2019
Rett før jul 2018 ble det klart at spiret på Valbergtårnet var i ferd med å ramle ned. Selve spiret var sterkt preget av tidens tann – deler hadde falt ned i årenes løp og seks av de åtte flattjernene som holdt det på plass var rustet av. Tekkingen rundt spiret var preget av mangelfullt vedlikehold med lekkasjer og påfølgende råteskader som resultat.
Spiret er, i tillegg til vindfløyen (eller vakeren), utstyrt med tre kobberkuler i varierende størrelse. Disse var i direkte kontakt med jernet i spirstammen og dette har nok bidratt til nedbrytningen av jernet på grunn av galvanisk tæring. Det mindre «edle» jernet ofrer seg for det edlere kobberet hvis det er en elektrolytt til stede, noe det er hver gang det regner. En av kulene hadde skader som følge av rustsprengning.
Spiret får ny stamme
Spirstammen er etter all sannsynlighet opprinnelig laget av karbonfattig jern (såkalt «smijern»), et materiale som i utgangspunktet er rimelig motstandsdyktig mot korrosjon. Det nye spiret ble dreid etter mål av det originale, men i syrefast stål for maksimum holdbarhet, med plastforinger for å isolere metallene fra hverandre og forhindre galvanisk tæring, og med moderne kulelager slik at vakeren skal kunne rotere så friksjonsfritt som mulig. I tillegg ble den nye spirstammen avsluttet i et spyd.
Vakeren var i rimelig god stand bortsett fra klammere/beslag som var delvis rustet av. Den fikk nye klammere og nagler i syrefast stål tilpasset den nye spirstammen. I tillegg ble det sveiset sammen en helt ny base til å feste spiret på Valbergtårnet. Ved montering fikk spirbasen en ny, tett kobbertekking.
Reparasjon og forgylling av kobberkuler
Den mellomste av kulene hadde skader i begge åpninger som følge av rustsprengning. Den nederste åpningen fikk en ny, rund kobberplate loddet på utsiden som forsterkning. På oversiden viste det seg at kulen hadde en inskripsjon som tidligere hadde vært delvis skjult av korrosjon, noe som gjorde utbedring av denne mer problematisk. Løsningen ble å dele en rund plate i to, tre delene gjennom åpningen, og lodde delene fast på innsiden av kulen. På denne måten ble inskripsjonen bevart.
Fordi det bare var små rester igjen av det opprinnelige gullet fra 1852 og kulene var vekselvis irrgrønne og rustrøde, måtte det sendes en ny dispensasjonssøknad til Fylkesrådmannen for å be om tillatelse til å legge på nytt bladgull. Etter at denne var innvilget ble alle kulene renset og grunnet, før bladgullet ble lagt på i to lag av konservator Ann Meeks.
