Pionérdykkerne måtte sørge for egen sikkerhet

‒ Det var ikke myndighetenes reguleringer som bidro til at skader og ulykker ble færre. Forskning peker på at det snarere var sikkerhetstenkning hos dykkerne selv, og hvordan de som gruppe ivaretok hverandre som gjorde at skadene og ulykkene blant dykkerne ikke ble flere, forteller Tor Gunnar Tollaksen, ph.d.-kandidat ved Universitetet i Stavanger.

I forbindelse med ph.d.-avhandlingen sin har Tollaksen intervjuet 18 petroleumsdykkere om deres opplevelser rundt dypvannsdykking de gjorde på oppdrag fra oljebransjen i perioden 1966 til 1980. 

Nordsjødykkernes arbeidsmiljø mangler kartlegging for perioden det gjelder og har siden blitt et kontroversielt tema. Det ikke finnes noen offentlig oversikt eller statistikk tilgjengelig over skader eller dødsfall, skriver professor Marie Smith-Solbakken og Frode Fanebust i Store Norske Leksikon.

Lagde sitt eget dykkeutstyr 

Nå viser ny forskning at omsorgen og kameratskapet blant petroleumsdykkerne sørget for overlevelse. Petroleumsdykkerne kompenserte manglende arbeidsvern ved å ta vare på seg selv og kollegaen sin i dykkerklokka. 

Omsorgen blant petroleumsdykkerne blir trukket fram som det beste sikkerhetskortet for overlevelse i Tollaksens intervjuer. 

‒ Alt var opp til oss. Vi lagde utstyr selv som vi mente fungerte greit, det var jo ikke standarder og sånn som ble sjekket av myndighetene, sier Jan Erik Pettersen, tidligere petroleumsdykker. 

Arbeidssituasjonen kan sammenlignes med militæroperasjoner, der man er overlatt til seg selv. Når krig er et faktum er det ingen som snakker om arbeidsmiljø.

Et eksempel på dette ser du om du tar turen ned til Oljemuseet i Stavanger sentrum. På plassen utenfor står sveisehabitatet som ble utviklet av tidligere petroleumsdykker Tor Jan Wiik. Han er også en av dem Tollaksen har intervjuet. Han sa blant annet dette til forskeren:

‒ Da jeg sluttet å dykke, ble jeg så forbannet på manglende regler og hele systemet, Trygdekontoret og så videre. Vi var jo ikke skadet nok til å få erstatning. Jeg følte vi var ført bak lyset- holdt litt for narr. Jeg ble litt bitter da. Jeg dro til Canada i 1992 og bodde i bushen, ute i ødemarken i 20 år. 

I dag bor Wiik på Nærbø. 

‒ Kan sammenlignes med militæroperasjoner

Dykkerne forteller i intervjuene at alt var tillat og opp til selskapene. Store arbeidsanstrengelser ble utført på lange arbeidsøkter, langt vekk fra myndighetenes kontroll. Ute i havet levde gjerne dykkerne tett på hverandre over lengre perioder og som regel hadde de arbeidskontrakter av kortere varighet. Det var ikke kultur for å si fra om ugreie forhold, noe som ble sett på som svakhet, og veien var kort til å bli avskiltet som dykker.

Uten at arbeidskulturen framsto som myk, var det å ta vare på seg selv og arbeidskollegaen helt nødvendig og det beste sikkerhetskortet da myndighetene sviktet med å gi dykkerne et tilstrekkelig arbeidsvern.

‒ Arbeidssituasjonen kan sammenlignes med militæroperasjoner, der man er overlatt til seg selv. Når krig er et faktum er det ingen som snakker om arbeidsmiljø, påpeker Tollaksen.

Leger har også uttalt at dykkere ble behandlet som kanonføde, men at de var høyst nødvendige for at oljeindustrien skulle komme i gang.

Men hva med USA? Storbritannia? Land som hadde mer erfaring enn Norge med oljeindustrien? Kunne ikke de peke norsk oljeindustri i retning av tryggere løsninger?

Uklart hvilken myndighet som hadde ansvar

‒ De hadde nok ikke den kunnskapen de heller. Nordsjøbassenget var et stort laboratorium, sier Tollaksen.

‒ Bruk av tabeller som var helt uforsvarlige. De skulle passe på oss, men var mer eller mindre eksperimenter. Når det da ikke gjøres, at tabellene passer på dykkerne; jeg kan skjønne dykkerselskapene som gjør dette for å tjene penger, men staten, som aldri satte inn et organ som tok dette ordentlig, der har jeg ikke mye tilgivelse, sier petroleumsdykker Tom Kristoffer Halvorsen i intervju med Tollaksen.

Hvilken myndighet var det da som unnlot å ivareta petroleumsdykkerne? 

‒Uavhengig av hvilken myndighet dette faller inn under ligger det til saken at de ulike myndighetene skulle ha snakket sammen, sier forskeren.

Et enstemmig Storting vedtok 16. juni 2014 at tidligere nordsjødykkere og etterlatte skulle tilbys ytterligere kompensasjon, i tillegg til tidligere støtte- og kompensasjonsordninger. Dette tilbudet var den endelige politiske avslutningen av nordsjødykkersaken. 

Les også:

NRK: Kameratskapet reddet dykkerne i Nordsjøen

Tekst: Kristin Vestrheim Cranner.