Julebrev til mormor

Innledende tekst: Nina Grini.
Brevet til mormor er skrevet av en elev som ønsker å være anonym, men vi har tillatelse fra eleven og foreldrene til å dele det.

– Hvordan går det med dere nå?, spurte jeg en rektor jeg møtte.

– Det er tøft nå. På ulike vis. Fra ulike kanter. Det er mange som har det tøft midt oppi det som har blitt helt normalt for alle. Det er nesten sånn som man snakker om skilsmisser. Det er helt normalt, mange opplever det, men det er veldig vanskelig for de som står midt i det, sa rektoren.

Han fortsatte. – Jeg har lyst til å sende deg et elevperspektiv. Et brev. Det brevet gjorde meg emosjonell, ikke trist bare. Det er håp i det brevet. Det skjer læring, viktig læring om livet, om så på en tøff måte.

– Så fint, jeg leser gjerne, svarte jeg.

- Dette er bare en av historiene som de voksne på skolen møter, sa rektoren.

Kjære mormor

Akkurat nå sitter jeg i sengen min. Nøye innpakket i den varme dynen. Ved siden av meg står frokosten min fremdeles på bordet. Jeg har ikke matlyst. Hva er poenget når jeg ikke smaker noe uansett? Halsen klør og nesen renner også. Over meg hører jeg Simen se på TV i stua og mamma ha hjemmekontor på kjøkkenet. Sånn er hverdagen vår blitt nå.

Mamma fortalte at dere hadde snakket om meg da hun, Simen og Ole besøkte dere forrige uke. Dere hadde snakket om meg og de positive testene. Jeg ser for meg hvordan det må ha føltes å få vite det. Som en støvsuger dro luften ut av deg. Sånn var det for meg også. Jeg vet ikke hvor mange slike tester jeg har tatt, men det er mange. Hver gang har de vist kun en strek, men denne gangen viste de to. Noe av det første jeg gjorde var å sende melding til mamma og pappa. Pappa ble sendt hjem fra jobb umiddelbart. Jeg var redd nå. Ikke for å være syk, det var før, men for å smitte andre. Tenk om jeg hadde smittet pappa, slik at han hadde smittet resten av lærerne på jobben, som igjen hadde smittet elevene. Eller tenk om jeg hadde smittet de andre i klassen. Eller tenk om jeg hadde smittet mamma, Ole og Simen før de reiste over hele landet for å treffe dere. Helt til Bergen. Jeg orket ikke engang å tenke på det mer. Istedenfor fant jeg frem iPaden min og et par headset.

Nå sitter jeg altså her. Alene på rommet mitt. Ved siden av meg ligger også boken jeg leser. Kabalmysteriet. Mamma ga meg nemlig den da hun kom hjem fra reisen. Hun sa at du hadde hentet den til henne, da dere snakket om at mamma pleide å like den da hun selv var liten. Det er fint å kunne falle inn i bøker og serier. Det er som at jeg nesten får lov til å komme ut av rommet, uten å komme ut av rommet. Vanligvis, når du føler deg ensom, er du ikke egentlig alene. Nå er det annerledes. Jeg er faktisk alene. Jeg har ikke lov til å møte andre. Jeg har ikke lov til å kjøpe julegaver på butikken. Jeg har ikke lov til å bevege meg fritt i mitt eget hus. Jeg har ikke lov til å hente mat uten å bruke munnbind. Det er ensomt det. Jeg husker du en gang fortalte meg at, etter du pensjonerte deg, har dagene vært så lange. Dette er noe jeg har tenkt mye på. Jeg tror at du som har vært så vant til å omgås med mennesker på jobb, føler deg ensom når du kun er hjemme. Nå forstår jeg hva du mener. Det er som om du er isolert, men i et større hus istedenfor et enkelt soverom. Jeg håper det går bedre nå, for snart vil det gå bedre for meg også. Bare nesen min slutter å renne og halsen å kile, vil alt være normalt igjen, nesten. Det er mitt ønske for denne julen. At ting skal bli som normalt. Jeg vet at det ikke kommer til å skje, for i går kom det enda strengere tiltak, men det er lov å drømme.

Nå er du nok lei av å høre om korona og isolasjon. Det er jo ikke dette jeg vil sitte igjen med på nyttårsaften. Nei, da vil jeg kunne se tilbake på de gode minnene. Danseforestilling, festival, konsert, leir, reiser, besøk og latter. Til tross for at dette året ikke har vært det aller beste i hele mitt liv, har jeg opplevd mye fint.

Klem fra Selma