Hvor godt fungerer læringsappene som blir brukt i skolen?

Sommerferien er snart over, og det er ikke lenge til barna må vende tilbake til skolehverdagen. En hverdag som består mye av skjermbruk. Men hvem sjekker egentlig innholdet i læringsappene som blir brukt i skolen, og kvaliteten på disse?

Forsker Natalia Kucirkova ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger er aktuell med en vitenskapelig meningsartikkel om dette temaet sammen med professor Sonia Livingstone fra England og Jenny Radesky fra USA.

– På skolen er det ikke nok at appene og de digitale ressursene som brukes er morsomme. De må også være pedagogisk effektive, men i Norge kan enhver teknologiutvikler hevde at deres produkt gjør grammatikklæring gøy, fremmer leselyst, eller revolusjonerer matematikklæringen, sier Kucirkova, som er professor i tidlig barndom og utvikling og forsker på barns bruk av medier og teknologier.

Uhensiktsmessig å snakke om skjermforbud

Professoren har fulgt med på debatten om den digitale skolen som har preget den offentlige debatten det siste året, der flere – både bekymrede foreldre, kulturpersonligheter og forskere – har snakket mot digitalisering i skolen, særlig mot bruken av skjerm i de første skoleårene.

Forskeren mener at det er uhensiktsmessig å snakke om forbud mot skjerm. Hun mener det er et viktigere tema som må løftes opp i implementeringen av den nye Digitaliseringsstrategien som Kunnskapsministeren har lansert. Og det handler blant annet om en grundigere forståelse av hvordan digitale læringsressurser virker inn på elevenes læring knyttet til ulikt faglig innhold og på forskjellige klassetrinn, allerede fra tidlig skolealder.

– Det gjelder også hvordan digitale ressurser stimulerer dybdelæring og elevmedvirkning, og kan oppfylle intensjonene med den reviderte læreplanen «Fagfornyelsen». Og ikke minst gjelder det konsekvensene av kunstig intelligens for undervisning og læring som kommer til å bli sentralt de kommende årene, sier hun.

Hvordan vurdere kvalitet på digital læring?

Forbud mot mobiltelefoner eller nettbrett eller kunstig intelligens, for den saks skyld, er da ikke veien å gå, ifølge henne. I stedet bør vi få en mer fremoverlent og nyansert politikkutforming og utvikling i skolens praksis der vi kan utnytte digitale og analoge ressurser, og samtidig ta aktivt grep om de utfordringer som gjelder ulike sider ved digitaliseringen, forklarer professoren.

– Jeg mener debatten om barns skjermtid i stedet bør dreie seg om hvordan vi kan oppnå samt vurdere kvaliteten på digital læring, sier Kucirkova.

Hun sier at selv om mange spør seg hvordan digitale læringsapper påvirker barns læring, bør man utvide fokuset fra kun å gjelde nettbrett i barneskolen til å gjelde utdanningsteknologi generelt. For hvor godt fungerer egentlig ulike apper, programmer og teknologiske løsninger for læring? Og hvilken effekt har de, egentlig?

– Det er det som jeg og flere forskere har forsket på i flere år. Det er flere faktorer som en må ta hensyn til, for eksempel om designet av en app er forankret i vitenskap, om utviklere av appen respekterer barnets digitale rettigheter når de tilpasser innholdet og ikke minst om appen støtter god pedagogikk. Forskere har utviklet flere evalueringsrubrikker og anbefalinger for utviklere som brukes internasjonalt. Vi burde vie mer oppmerksomhet til slik god forskningsbasert design av utdanningsteknologi i Norge, sier forskeren.

– Må bli mer opptatt av evidens i digitale læremidler

For i Norge finnes det nemlig ingen krav, forventninger eller system for å kunne ettergå at teknologien har den effekten på læringen den hevder.

I mange andre land er utdanningssektoren mer opptatt av at læringsprodukter og deres effekter er verifisert av uavhengig vitenskap. Vitenskapelig belegg i denne sammenheng kalles også «evidens».

Les også: Vil gi barn tilgang til digitale læremidler av høy kvalitet

– Norske skoler, som bruker mest penger per elev i verden, kan kjøpe inn teknologier for læring uten å sjekke om det er noe hold i disse påstandene. Vi må bli mer opptatt av evidens i digitale læremidler, spesielt de som brukes av barn. Jeg mener vi da ville hatt også mindre forvirring rundt hva som er god bruk av skjerm i skolen, sier Kucirkova.

Må bruke penger på tjenester med ønsket effekt

Professoren mener norske politikere nå må komme på banen og inkludere evidens som et vurderingskriterium når offentlige midler skal brukes på utdanningsteknologi.

Altså at innkjøpere av teknologien etterspør og vurderer evidens når de ser på ulike løsninger. Det vil, ifølge henne, gi evidens større oppmerksomhet i skolen og hos produsentene av læringsteknologi.

– Økt evidensfokus vil bidra til at pengene det offentlige bruker på utdanningsteknologi går til produkter og tjenester som faktisk har ønskede effekter, sier hun.

Skjermbruk må tilpasses barns ulike behov

Kucirkova viser til at forskningsprosjektet Digitalisering i Grunnopplæringen (Grunn- Dig) påviste at vi mangler en nasjonal koordinering av forsknings- og utviklingsarbeid på dette feltet i Norge.

– Det er et tankekors at den forrige regjeringen valgte å legge ned det tidligere IKT-senteret i 2018 etter flere år som nasjonalt koordinerende enhet. Dermed mistet vi muligheten for en nasjonal koordinering, regulering og strategisk kompetanseutvikling, uavhengig av hvilke meninger man har om digitalisering i skolen, sier hun.

Australia, for eksempel har gått andre veien. Der har de opprettet et stort senter for fremragende forskning om «digital barndom», der man blant annet skal følge 3000 familier over flere år for å dokumentere den innflytelse digitale enheter og ressurser har på barns oppvekst. Nylig presenterte de også en egen studie om bruk av nasjonale retningslinjer om skjermbruk i ulike land.

– Deres anbefaling er at dette ikke må handle om tidsbruk, men at man må nyansere ulike sider ved skjermbruk og tilpasse ulike barns behov – også når det gjelder barn og unges fysiske og mentale helse. Det handler altså ikke om retningslinjer som skal gjelde for alle barn samlet sett, sier hun.

Tekst: Maria Gilje Strand
Foto: Elisabeth Tønnessen/UiS

Referanse:

Kucirkova NI, Livingstone S and Radesky JS (2023) Faulty screen time measures hamper national policies: here is a way to address it. Front. Psychol. 14:1243396. doi: 10.3389/fpsyg.2023.1243396