Hvor blir det av snakket?

En ny gjeng lekende, skravlende seksåringer har akkurat funnet pultene sine i norske klasserom. Etter mange år i barnehagen er de i gang med en av livets store overganger. De skal lære seg å gå på skole. De skal ta fatt på faglige aktiviteter, de skal få mer ansvar, og de skal gradvis vokse og utvikle seg til å bli aktive, kompetente deltakere i samfunnet.

Men det er noen utfordringer. Og en av dem handler om muntlighet.

– Jeg tror at ungene får sagt for lite, snakket for lite, sier lærer Kjersti Nesheim ved Jåtten skole i Stavanger.

Den glemte ferdigheten?

Muntlighet er per definisjon viktig i norsk skole. Sammen med lesing, skriving, regning og digitale ferdigheter ses muntlighet på som en grunnleggende ferdighet: et nødvendig redskap ikke bare for læring og forståelse av fag, men også for utviklingen av identitet, sosiale relasjoner og deltakelse i utdanning, arbeid og samfunnsliv.

Det ser i alle fall sånn ut på papiret.

Mer enn presentasjoner og korrekte svar

– Førsteklassingene får ikke mange muligheter til å snakke i klasserommet. De hadde ikke mye rom for det før, og det ser ut til å ha blitt enda mindre nå, sier professor Atle Skaftun ved Lesesenteret.

Sammen med professor Åse Kari H. Wagner har han undersøkt klasseromsaktiviteten i 24 norsktimer i seks forskjellige førsteklasser. Og selv om utvalget er lite, mener forskerne at det gir et representativt og tydelig bilde: Timene er preget av arbeidsro, mange gode læringsaktiviteter og omsorgsfulle lærere. Men snakkingen er det nesten bare læreren som står for.

– Muntligheten er ofte begrenset til svar på lærernes spørsmål, sier Wagner.
– I læreplanen for norskfaget i grunnskolen er muntlig kommunikasjon, skriftlig kommunikasjon og språk, litteratur og kultur tre sidestilte områder. Men i observasjonene våre finner vi svært få åpne samtaler, veldig lite muntlig samarbeid i grupper, og nesten ingen åpne dialoger mellom lærere og elever.

– Vi lærer å tenke ved hjelp av språket

Med muntlig kompetanse tenker nemlig forskerne ved Lesesenteret på langt mer enn presentasjoner og svar på spørsmål. Muntlighet, mener de, skaper viktige rom for tenking og dybdelæring – velkjente nøkkelord for alle som er opptatt av fremtidens skole.

– Vi lærer å tenke ved hjelp av talespråket, sier Skaftun.
– Elevene skal bli fortrolige med hvordan skolen og fagene bruker språk som verktøy for tanken. Når elevene får snakke, får de mulighet til å tenke språklig, bruke sin egen stemme, og få respons fra likemenn i faget.

– Det som kanskje er mest tankevekkende er at en slik forståelse av muntlighet i liten grad ser ut til å ligge til grunn for det som skjer i klasserommet, supplerer Wagner.

I førsteklassene de observerte, så forskerne mange situasjoner der de mener det er potensiale for muntlige aktiviteter. Samlingsstundene der elevene sitter samlet på teppet er én slik aktivitet, lærerstasjonene i stasjonsundervisningen er en annen.

– Vi så imidlertid lite til at disse mulighetene for dialog og samtale man faktisk har på første trinn ble særlig utnyttet, sier Wagner.  

Stemoderlig behandla

Førsteklasselærere ved Jåtten skole kan kjenne igjen det forskerne har observert.

– Jeg tenker jo at muntlighet er et slags stebarn blant de grunnleggende ferdighetene, sier Nesheim. – Vi snakker ikke så mye om muntlighet, og jeg tror heller ikke det blir planlagt så mye som de andre grunnleggende ferdighetene. Det er noen sånne munnhell – vi sier at alle er leselærere, alle er regnelærere. Men det er jo ingen som sier at alle er muntlighetslærere.

– Jeg skjønner hvor forskerne vil hen. Jeg tenker også at elevene lærer mer hvis de får uttrykt seg muntlig i å utforske det faglige. Men vi er nok ikke alltid bevisste nok på det, sier Berit Dagsland Haugstad, kontaktlærer på første trinn og med 10 år i klasserommet bak seg.

Engasjementet dabber av

De to lærerne beskriver aktive elever som vil opp og frem og gjerne vil si fire ting på en gang.

– Elevene har mye på hjertet, og mange vil opp og fram. Jeg tror også foreldre synes det er viktig, sier Haugstad.

– Ja, men oppover i klassetrinnene dabber det jo litt av, sier Nesheim.

Det er ikke tilfeldig, tror Skaftun.

– Det er noen strukturer som er typiske for skolen. Vi har møtt mange dyktige lærere og lærerkollegier, men tradisjonene i skolen regulerer rollefordelingene mellom lærer og elev, hvilke aktiviteter som er hensiktsmessige, hvilke tekster som er relevante og så videre. Det kan ha betydning for engasjementet hos elevene.

Han understreker at han ikke mener dette handler om hva den enkelte lærer eller skole gjør eller ikke, men at skolen synes å være tuftet på noen gjenstridige verdier, som det er på tide å utfordre.

– Det er mange flinke forskere som peker på nettopp dialogen som en modell for fornyelse av skolen i internettes tidsalder. Dette inviterer til å tenke nytt om muntlighetens plass i skolen, sier Skaftun.

Utfordringer på første trinn

Førsteklasselærerne på Jåtten tror det er flere grunner til at muntlighet og dialog faller litt i bakevja i norsktimene. Bevissthet er én ting, men også strukturen i klasserommet og de øvrige kravene til undervisningen, forteller de. De mener stor variasjon mellom elevene gjør at det er mer utfordrende å være lærer nå enn tidligere.

– Mange elever samlet i samme rom har konsekvenser for taletiden til hver elev. Prøver og kartlegginger kan dessverre også legge føringer for undervisningen. Man kan ikke måle og dokumentere muntlighet på samme måte som man kan måle lesing eller regning, sier Nesheim.

Overgangsåret som forsvant

Wagner og Skaftun peker på at intensjonen om at seksårsreformen skulle kombinere det beste fra barnehage og skole ble lagt til side etter det såkalte PISA-sjokket i 2001. De mener barnehagens arbeidsformer burde blitt brukt i skolen i langt større grad enn det som gjøres i dag.   

– Det er en sterk kontrast mellom stillheten i førsteklasserommene og hva vi kjenner fra barnehagen. I tråd med rammeplanen er norske barnehager preget av samhandling, samtaler, samtalebasert lesing og andre språkaktiviteter. Barna blir oppfordret til å bruke språket sitt, uttrykke tanker og følelser, og man legger vekt på barnas egne opplevelser, interesser og engasjement. Det er tankevekkende at dette ikke blir ivaretatt når barna begynner på skolen, sier Wagner.

Balanse mellom kontroll og kaos

Samtidig er det vanskelig å helt trekke paralleller mellom livet i barnehagen og hverdagen i første klasse, mener Haugstad, som var førskolelærer i 10 år før hun ble lærer på barneskolen.

– Strukturen er helt annerledes på skolen enn i barnehagen. I barnehagen har man færre styrte aktiviteter og mindre barnegrupper. Det gjør jo at flere kan komme til orde, sier hun.

Det er nemlig ikke bare-bare å skulle skape rom for elevenes egne refleksjoner og muntlige delaktighet i et klasserom.

– Det er den evige balansen mellom å ha kontroll og at det blir kaotisk. I helklassesamtalene blir det blir jo fort litt kjapt – jeg stiller et spørsmål, og så vil jeg ha et fasitsvar. Grunnen til det, er at tidspresset allerede er der fra første klasse. Og å la elevene utforske, krever samtaler i langsomt tempo, sier Nesheim.

Nesheim har skrevet masteroppgave om litterære samtaler på mellomtrinnet, og påpeker at å lage rom for elevenes fortellinger, delinger og assosiasjoner i en klasse med seksåringer krever mye av læreren.

– Ved en åpen samtale gir læreren på mange måter avkall på makt og kontroll. Og du må være godt skodd som lærer for å slippe kontrollen og la elevene utforske det faglige med egne stemmer. Du har jo et ansvar for å fange opp fagligheten og bygge videre på det elevene sier. I tillegg skal du holde på oppmerksomheten til elevene, og prøve å få alle med. I helklassesamtaler må en også ha regler for turtaking og så videre, for ellers vil det fort bli kaos i klasserommet. Dette kan fort komme i konflikt med elevenes spontanitet, og med taletiden til hver enkelt elev, sier hun.

Det er forskjell mellom stillhet og arbeidsro

Timene forskerne observerte var altså norsktimer på første trinn. Lærerne tror selv at norsktimene på begynneropplæringen er preget av mer lærerstyrt snakk enn fag som naturfag og KRLE. Også i matematikken samarbeider elevene ofte i par og grupper for å løse oppgaver, forteller de.

– Det skal være rom for å diskutere og jobbe sammen faglig, i stedet for at alle bare sitter stille og gjør det de skal, understreker Haugstad.

– Forskerne trekker opp et skille mellom disiplin og muligheter for muntlighet. Men disiplin handler jo også om trygghet, rammer og forutsigbarhet. Det vet vi at elevene trenger. Vi har heller ikke et ideal om at man skal høre en knappenål falle. Det er viktig å gjøre både elever og foreldre oppmerksomme på forskjellen mellom stillhet og god arbeidsro, sier Nesheim.

– Ute kan elevene komme mer inn og ut av samtalen

Til tross for at hverdagen er travel på første trinn, synes de to førsteklasselærerne at elevenes spontanitet og muntlige deltakelse er viktig å ta vare på. Skaftun og Wagner mener samlingsstunder og lærerstasjoner er eksempler på vanlige klasseromsaktiviteter med potensial for at elevene i større grad kan få anledning til å snakke seg inn i fagene. Lærerne på Jåtten tror også det ligger gode muligheter i å legge opp undervisningen på andre måter enn den tradisjonelle klasseromssituasjonen.

– Nylig var vi på tur, og skulle finne ting med S. Ungene tok for seg sand og steiner, før de satte i gang med søppel! Da visste noen om en fisk som hadde spist plast, vi kom inn på forsøpling av havet, og de snakket om fisker som dør. Jeg er litt redd at hadde det skjedd inni klasserommet, så hadde jeg sagt nå må vi gå videre, for det hadde fort vært noen som hadde blitt urolige. Ute kan elevene komme mer inn og ut av samtalen, forteller Haugstad.

Hvis vi skal trekke det langt, så er det jo egentlig å bygge demokratiet det handler om

De to lærerne tror det å være i mindre grupper gir flere elever mulighet til å vise kunnskapen sin, og gjør at forskjellen mellom lærer og elever ikke blir så stor.

– Vi blir mer deltakende på lik linje når vi sitter rundt et bord og lurer på ting sammen. Det er ikke så stor forskjell mellom oss da, sier Nesheim.

De håper at den nye læreplanen vil gi dem større handlingsrom til å gi rom for muntlighet.  

– Hvis vi skal trekke det langt, så er det jo egentlig å bygge demokratiet det handler om, sier Nesheim.
– Førsteklassingene skal jo etter hvert ut i samfunnet. Og da må du kunne kommunisere, hevde din mening, men også tåle at noen andre kan si noe klokt og justere deg. Vite at nå må vi diskutere det litt, eller tenke litt, og bli vant til at det er flere meninger som bryter mot hverandre når vi skal løse et felles problem. Det er motiverende å klare å løse noe sammen. 

Tekst: Elisabeth E. S. Rongved, Lesesenteret
Foto: Elisabeth E. S. Rongved og Getty images
Referanse: Skaftun, A. & Wagner, Å.K.H. (2019). Oracy in year one: a blind spot in Norwegian language and literacy education? L1-Educational Studies in Language and Literature, 19, 1-20.